Kjære fredsvenner!
På vegne av Bevegelsen for Sosialisme vil jeg takke arrangørene av denne konferansen og takke for invitasjonen til å snakke om norske erfaringer med freds- og antikrigsarbeid. Når en tar i betraktning at Norge har deltatt i fire angrepskriger siden 1999 så tyder jo det på at norsk antikrigsarbeid ikke har vært særlig vellykka og at vi nok har flere negative enn positive erfaringer å bringe videre. Men forhåpentligvis har vi også oppnådd noen resultater som kan være verdt å videreformidle.
Bevegelsen for Sosialisme er en partipolitisk uavhengig organisasjon grunnlagt for ti år siden som ønsker å forene folk fra ulike tradisjoner til fredelig kamp for sosialisme, fred, miljøvern og sosial rettferdighet. Vi har medlemmer fra alle de norske venstrepartiene og mange som står utenfor partiene. Vi har et nært organisatorisk samarbeid med Marxistisk forum, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og forlaget Marxist. I år arrangerte vi første mai-fest under temaet "Ingen norsk støtte til NATOs kriger" som samla hundre deltagere. Det siste året har vi også innleda et godt samarbeid med Rødt aksjonsnettverk mot krig.
Bevegelsen for Sosialisme har deltatt aktivt i demonstrasjonene mot krigene i Afghanistan, Irak og Libya og markert oss med leserinnlegg mot krigen i avisene og vier mye spalteplass til fredsspørsmål i Sosialistisk framtid. Både for oss og våre samarbeidsorganisasjoner står forsvaret av freden som det desidert viktigste spørsmålet i vår tid, overordna alle andre samfunnsmessige motsetninger.
Personlig begynte mitt fredsengasjement da jeg rett før krigen mot Afghanistan meldte meg inn i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Den gangen var det ungdomsforbundet til Norges kommunistiske parti, men i dag er det partipolitisk uavhengig. For NKP og NKU har fredssaken alltid vært et grunnleggende spørsmål, selve grunnspørsmålet, og det har blitt lagt stor vekt på å skolere medlemmene om krig og imperialisme. Dette er en tradisjon vi forsøker å føre videre i Bevegelsen for Sosialisme. Jeg vil derfor gjerne sitere litt fra NKPs prinsipprogram:
"det [er] naturlig at partiets prinsipprogram i sin analyse av verden stiller i forgrunnen dagens hovedspørsmål: behovet for å finne en ny tenkning på tvers av tradisjonelle skillelinjer, slik at vi kan verge livet på vår klode, hindre en ny krig og sikre fred og samarbeid mellom folkene... Norges kommunistiske parti ser spørsmålet om krig eller fred som det helt overordnede i forhold til alle andre spørsmål i vår tid."
Jeg synes det er viktig å framheve dette: Spørsmålet om krig eller fred som det helt overordnede i forhold til alle andre spørsmål i vår tid – og at dette gjør at vi må arbeide for å finne en ny tenkning på tvers av tradisjonelle skillelinjer.
Dette gjør at vi er nødt til å tenke nytt om hvem vi samarbeider med og hva vi prioriterer å arbeide med. Regi Enerstvedt har i boka Massemorderen som kom inn fra ingenting (Marxist forlag, 2012) skrevet om hvilke politiske tradisjoner i Norge som kan knyttes til bruk av vold, og han argumenterer for at hovedskillet i politikken ikke lenger går mellom høyre- og venstresida, men mellom de som er motstandere av ALL krig og ALL terror, og den andre siden. Hovedprioriteten for all politisk virksomhet bør være fredsarbeid, fordi hovedforutsetninga for all politisk virksomhet er at bevarer freden. Klarer vi ikke å hindre en ny verdenskrig vil all annen politisk virksomhet være meningsløs, det gjelder enten man er kommunist, sosialdemokrat, konservativ eller liberaler.
Den norske stat er opptatt av å framstille Norge som et fredselskende land. På skolen lærer barna at Norge er en fredsnasjon og en "humanitær stormakt". I politiske festtaler framheves Norges rolle som internasjonal fredsskapende aktør. Noe sant er det i dette. Norge er en av de største økonomiske bidragsyterne til de Forente Nasjoner, har sendt diplomater for å forsøke å få til løsninger i mange av verdens konfliktområder og har stått i fremste rekke i arbeidet for å forby klasevåpen og regulere våpenhandelen. Alikevel er det mye mer treffende å beskrive Norge som en krigsnasjon.
Norge har vært medlem i NATO siden 1949. I 1999 feira vi femtiårsjubileet med å delta i angrepet på Jugoslavia. Fra 2002 til i dag har vi deltatt i okkupasjonen av Afghanistan. Vi deltok ikke i angrepet på Irak i 2003, men stilte militært overvåkningsutstyr til disposisjon for amerikanerne og deltok seinere i okkupasjonen og opptrening av irakiske politifolk. I krigen mot Libya var Norge en av de mest sentrale bidragsyterne og slapp rundt 10 % av alle bombene som falt over landet. I tillegg er Norge en av verdens største våpeneksportører. Dersom en regner per innbygger er Norge verdens største eksportør av våpen, regner en i tonnasje er Norge verdens 15. største våpeneksportør. Staten er største eier.
Norge er en lojal alliert med USA, noe som blei understreka av den skamløse utdelinga av Nobels Fredspris til Barack Obama, presidenten i verdens største krigførende makt. Og det er all grunn til å tro at Norge vil delta i flere krigstokter. Delvis skyldes nok dette ideologisk overbevisning hos ledende politikere. Viktigere er det at Norges forsvarspolitikk er fullstendig basert på NATO-samarbeidet. Etter den kalde krigen har det norske militæret blitt omdanna fra å skulle forsvare norsk territorium til å delta i internasjonale operasjoner. En norsk offiser uttrykte for noen år siden at dersom Russland angrep Norge ville de norske styrkene bare være i stand til å forsvare en bydel i Oslo i to dager. Det er vedtatt å kjøpe 56 nye amerikanske jagerfly, skreddersydd for "internasjonale operasjoner", som inkludert vedlikehold vil komme til å koste over 150 milliarder norske
kroner.
Det er blitt svært vanskelig å gjøre karriere i det militære uten å ha erfaring fra utenlandsoppdrag – det vil i praksis si Afghanistan. Samtidig dyrkes det fram en ny krigerkultur. 8. mai har siden andre verdenskrigs slutt blitt feira som Norges frigjøringsdag. Regjeringa har nå gjort det om til en dag for å feire norske krigsveteraner, der hjemvendte okkupasjonssoldater fra Afghanistan mottar medaljer og utmerkelser. Samtidig er verneplikten i ferd med å avskaffes. Den sivile verneplikten, der ungdom kunne velge fredsskapende arbeid i stedet for militæret, er allerede fjerna. Ikke mer enn 30 % av unge norske menn avtjener i dag verneplikt. For kommunistene i Norge har verneplikten, at vanlige arbeider- og bondesønner tjenestegjør i militæret, vært en forutsetning for at hæren ikke kan brukes til å angripe demokratiet dersom vi skulle komme i en revolusjonær situasjon. Dette folkeforsvaret erstattes nå av en elitehær med sterke lojalitetsbånd til USA, prega av reaksjonære og militaristiske holdninger.
Det norske Oljefondet eier 1 % av verdens aksjer og statsmaktens interesser er nært knyttet opp mot oljefondet og oljeindustrien. Det norske oljeselskapet Statoil har store investeringer i utlandet, det samme har andre små norske oljeselskap. Dermed har den norske stat objektive interesser av å motarbeide alle forsøk utviklingsland gjør på å nasjonalisere, sosialisere eller på andre måter begrense eierskapet, innflytelsen og profitten til utenlandsk kapital. En sterk avhengighet av utenlandsinvesteringer gir incentiver til å beskytte disse interessene militært. Det er neppe hovedårsaken for Norges aggressive politikk, men det kan være medvirkende.
Hvordan klarer så den norske regjering å kombinere fredsretorikken med krigspolitikken?
Det viktigste er at de bruker en logikk og et språk som ligner på det den totalitære staten bruker i George Orwells roman 1984: Krig er fred.
Da statsminister Kjell Magne Bondevik redegjorde for Stortinget i forkant av Norges deltakelse i krigen mot Jugoslavia innleda han med å si at det var viktig for Norge å forsvare folkeretten og arbeide for å hindre krig. Og fortsatte med å si at derfor kunne det nødvendig å støtte NATOs fredsoperasjoner selv om det ikke forelå FN-vedtak. En skulle altså gå til krig, en angrepskrig som stred mot folkeretten og FN-pakten, for å forsvare freden og folkeretten. Regjeringen erklærte krigen for å være en "internasjonal fredsoperasjon". To representanter fra det konservative partiet Høyre foreslo å gi NATO Nobels fredspris for innsatsen i Kosovo.
I tillegg til ansvaret for å beskytte de sivile (under krigen mot Libya understreka norske politikere hele tida at målet bare var å beskytte sivile, sjøl lenge etter at Storbritannia og Frankrike åpent hadde erklært at målet var å styrte Gaddafi) er fredsinnsats en argumentasjon som gjør seg gjeldende for all Norges krigsinnsats. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet driver et nettsted som heter ung.no – et oppslagsverk for deg som er ung. Her kan man blant annet lese at
"Fredsopprettende operasjoner er knyttet til militære konflikter som pågår og som har som mål å sørge for fred og stabilitet. Eksempler er den militære kampanjen NATO gjennomførte i det tidligere Jugoslavia i 1999 og de USA-ledede militære operasjonene i Afghanistan i 2003. Norge kan få spørsmål om å delta på kort varsel, og det forventes at man reagerer raskt fra norsk side."
Det er betegnende at Kjell Magne Bondevik, da han gikk av som norsk statsminister etter å ha leda Norge inn i tre angrepskriger, nå er leder for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.
Det er veldig trist å konstatere at aksepten for bruk av militærmakt er normalisert i den norske befolkninga. Under krigen mot Libya var noe av det jeg fant mest skremmende den utbredte likegyldigheten blant folk flest etter at krigen hadde starta. Både blant tilhengere og motstandere jeg snakka med var det veldig mange som ikke så på Norges krigføring som særlig interessant eller viktig, fordi det er blitt så normalt at Norge deltar i krig. Blant flere av organisasjonene som var mot, virka det som det blei lagt ned relativt liten innsats for saken. Flere unge sosialister jeg inviterte med på fredsdemonstrasjoner ville ikke være med fordi de ikke hadde satt seg inn i saken og derfor ikke visste om det var riktig å bombe eller ikke. En skulle tro at det var naturlig å automatisk være mot krig med mindre man har sett argumenter som er veldig overbevisende. Men
for dem framsto det som to likeverdige valg der det ene var like naturlig som det andre.
Noe annet som er trist er at mange tidligere krigsmotstandere gikk ut og forsvarte krigen mot Libya. Sosialistisk Venstreparti, som i stor grad blei danna av folk som brøyt ut av det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet fordi de var mostandere av NATO og NATOs krigspolitikk, gikk helhjerta inn for å forsvare krigen. (Én representant på SVs landsstyremøte stemte imot, og han er også medlem av Bevegelsen for Sosialisme.) I Miljøpartiet de grønne, som tidligere har vært et fredsparti med sterkt fokus på ikke-vold, kom man med en uttalelse som ikke tok stilling til om Norge burde delta i krigen eller ikke, men at en burde øke den humanitære bistanden. Jeg kom i en internettdiskusjon med de Grønnes internasjonale talsperson Øyvind Strømmen, som forsvarte krigen. Han henviste til at det internasjonale samfunnet hadde plikt til å forsvare folk i nød mot undertrykkende regimer. Jeg svarte med å si at det ikke var sant at det internasjonale samfunnet stiller seg bak NATOs krigføring med å vise til alle de landene i verden som tok avstand fra krigen. Strømmen svarte med å påpeke at mange av disse statene var autoritære og at de tok avstand fra angrepet fordi de kunne risikere å bli ramma av humanitær intervensjon, "responsibility to protect", selv i framtiden. Og at det var sjokkerende at Bevegelsen for sosialisme forsvarte diktaturer. Implisitt argumenterte han for at disse statenes synspunkter ikke var legitime fordi de ikke var demokratiske.
Faktisk er det blitt ei utbredt oppfatning i Norge at det er legitimt for demokratiske land å bruke vold for å styrte udemokratiske regimer. Dette er ei veldig farlig holdning, fordi det undergraver folkeretten og det internasjonale rettssystemet. Dette er kanskje det aller farligste med at NATO de siste årene har ført en aggressiv krigspolitikk som strider mot FN-pakten. Det vil høyst sannsynlig føre til at stormakter som Russland og Kina også vil slutte å respektere folkeretten, og føre oss nærmere muligheten for en ny verdenskrig. Den internasjonale loven gjelder både for demokratiske og ikke-demokratiske land, og dette prinsippet må vi forsvare.
Norske media har, med noen få hederlige unntak, vært ukritiske videreformidlere av norsk og amerikansk krigspropaganda. Krigsmotstandere har også i liten grad utfordra mediabildet, men argumentert på imperialistenes premisser. Under krigen mot Libya leste jeg et stort debattinnlegg i en av landets største aviser som argumenterte mot krigen fordi det var synd på de afrikanske leiesoldatene. Ledende representanter fra partiet Rødt understreka at de støtta opprørernes kamp mot Gaddafiregimet, sjøl om de var mot krigen. En krigsmotstand som ikke er kritiske til sannhetsbeskrivelsen til de som forsvarer krigen vil fort framstå som impotent, og kan i verste fall virke mot sin hensikt.
På tross av alt dette er det viktig å understreke at det finnes en reell fredsvilje i det norske folket, og en fredsbevegelse med lange tradisjoner.
I 1885 stifta en "Norges fredsforening", som fortsatt eksisterer under navnet Norges Fredslag. Initativtager var Wollert Konnow, stortingsrepresentant for det liberale partiet Venstre, og seinere statsminister. De utga bladet "Det norske fredsblad" og etablerte lokallag over 40 forskjellige steder i landet, mange med hundrevis av medlemmer. Den indre kjernen besto av liberale folk fra borgerskapet og kvekere, som sto på et kristent-pasifistisk grunnlag. De fikk stor politisk innflytelse, 80 stortingsrepresentanter var medlemmer, og kjente diktere som Bjørnstjerne Bjørnson bidro til avisa. Hovedsakene var nedrustning og kamp for at mellomstatlige uenigheter skulle løses gjennom internasjonale lov- og avtaleverk. Men på begynnelsen av 1900-tallet oppsto det en sterk indre strid i organisasjonen mellom totalpasifistene og de som var tilhengere av militærvesen til forsvarskrig, og dette gjorde at organisasjonen blei sterkt svekka og nesten gikk i oppløsning.
I mellomkrigstida sto arbeiderbevegelsen fram som den viktigste kraften i antikrigsarbeidet. Men det sosialdemokratiske og det kommunistiske partiet nekta å samarbeide, og arrangerte hver sine fredsdemonstrasjoner og motarbeida det andre partiets fredsarbeid som falskt. Først etter Hitlers maktovertagelse lyktes det å samle kommunistene, sosialdemokratene og fagbevegelsen i en felles front mot krig og fascisme som bl.a samla inn store beløp til humanitær hjelp til den spanske republikken. Båndene som blei knytta her kan også ha bidratt til å føre mange AUFere inn i den kommunistiske motstandsbevegelsen under krigen.
Etter andre verdenskrig sto fredsgruppene svakt. Erfaringene fra krigen, der Norge ikke klarte å holde seg nøytralt og mange ledende politikere hadde søkt tilflukt i Storbritannia og USA, gjorde mange til overbeviste NATO-tilhengere. Pasifistene blei ansett som naive, de radikale som russiske agenter, og alle blei overvåka. Det nye gjennombruddet for fredsbevegelsen kom med kampen mot atomvåpnene. En bred allianse av kommunister, sosialdemokrater, sosialister og liberale borgerlige sto i spissen for en kampanje som samla over 200 000 underskrifter mot atomvåpen, og i 1961 vedtok Stortinget at atomvåpen ikke skulle lagres på norsk jord.
Seinere blei kampen mot Vietnamkrigen et sterkt samlingspunkt for norsk fredsbevegelse, men denne blei splitta i to da maoistene fikk flertall for at parolen "Norge ut av NATO" og "Seier for FNL" skulle erstatte den gamle, bredere parolen "Fred i Vietnam nå!". På 1980-tallet var Nei til Atomvåpen den største fredsorganisasjonen, med over 100 000 medlemmer fra alle lag av befolkningen.
På 1990-tallet var fredsbevegelsen i Norge liten, splitta i mange ulike organisasjoner og veldig lite aktivistisk. Da Norge gikk til krig mot Jugoslavia oppsto det spontane antikrigsnettverk på tvers av de etablerte organisasjonene. Disse var basert flat struktur
med allmøter og aktivisme. De organiserte demonstrasjoner mot krigen i alle storbyene, men samla bare noen hundre mennesker. Etter hvert blei disse omdanna til organisasjonen Fredsinitativet, en paraplyorganisasjon der hver organisasjon har èn stemme. Bevegelsen for Sosialisme er tilslutta Fredsinitativet. Fredsinitativet var hovedarrangør bak demonstrasjonene mot Afghanistankrigen, som samla noen tusen mennesker i alle storbyene, og bak demonstrasjonene mot Irakkrigen.
Demonstrasjonene mot Irakkrigen var stort å være med på. Det samla over 120 000 mennesker som protesterte mot krigen, og mot norsk krigsdeltakelse. Aksjonen hadde bred støtte i folket. I den lille byen Mandal som jeg kommer fra blei det holdt appeller fra fagbevegelsen og lest opp hilsningstale fra den lokale biskopen. Den norske regjeringa blei pressa til å ikke delta i invasjonen. Fredsbevegelsen fikk også pressa gjennom et stortingsvedtak som tok avstand fra Bushdoktrinen om "forebyggende krig".
Sammenligna med entusiasmen og størrelsen på protestene mot Irakkrigen var demonstrasjonene mot Libyakrigen en stor skuffelse. Det blei avholdt to demonstrasjoner i Oslo, begge samla mellom 100 og 200 deltakere. I Norges nest største by Bergen var det mindre enn 50 som deltok i protestene. På Stortinget var det bare èn representant som var mot krigen, Hallgeir Langeland fra Sosialistisk Venstreparti. Pressen var nesten samstemmig i å støtte "intervensjonen" som skulle beskytte sivilbefolkninga i Libya.
Den norske fredsbevegelsen består i dag hovedsaklig av små grupper drevet av ildsjeler med liten innflytelse i stortingspartiene. Rødt og NKP framstår som de eneste troverdige antikrigspartiene. Noen få prominente enkeltpersoner som journalisten Erling Borgen, fredsforskeren Johan Galtung og tidligere Venstreleder Gunnar Garbo er markante samfunnsdebatanter som tar avstand fra krigene Norge deltar i. I tillegg til Fredsinitiativet, som også omfatter politiske partier, er Norges fredsråd en paraplyorganisasjon for norske fredsorganisasjoner. Av disse tror jeg Norges Fredslag og Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon Changemaker er de største og viktigste. Fredslaget er topptungt og har få aktivister, men har relativt mye økonomiske ressurser og gjør en viktig jobb i arbeidet mot norsk våpeneksport. Changemaker er aktivistisk, men lite radikale (de tok f.eks ikke avstand til krigen mot Libya fordi de støtta prinsippet om "responsibility to protect"). Norges fredsråd er prega av at det er en bred organisasjon. I et hefte som presenterer de ulike medlemsorganisasjonene var forordet skrevet av utenriksminister Jonas Gahr Støre, som har støtta alle krigene Norge har ført de siste årene.
De forskjellige fredsgruppene virker som om de arbeider ganske uavhengig av hverandre. Da jeg spurte en fra Norges Fredslag hvorfor de ikke slutta opp om den første demonstrasjonen Fredsinitativet arrangerte mot Libyakrigen i mars 2011 fikk jeg til svar at det var fordi de ikke hadde hørt om den! Det virker også som mobiliseringsevnen er lav i mange av organisasjonene som arbeider med fredsspørsmål. I en demonstrasjon mot innkjøp av nye amerikanske jagerfly i juni sto 18 organisasjoner som medarrangører, men det møtte bare opp 40 demonstranter.
Så: Hva er veien videre for norsk fredsbevegelse? Hvilke erfaringer har vi gjort og hvilke utfordringer står vi overfor?
Det viktigste tror jeg er at vi klarer å skape samlende paroler, samtidig som de ikke blir ufarlige. De viktigste kravene nå er nei til deltakelse i angrepskrig og våpeneksport til land i krig. Bevegelsen for Sosialisme er motstandere av NATO. Men når vi arbeider i front mot krigene Norge deltar i bør ikke dette være del av parolegrunnlaget. Ingenting er bedre enn om vi får med oss konservative og NATO-tilhengere i antikrigsbevegelsen. Vi må passe oss for paroler som kan splitte. Å gi ensidig støtte til en av partene i en konflikt, for eksempel å støtte opprørerne i Libya eller Talibans motstandskamp i Afghanistan er splittende, uklokt og svekker antikrigsbevegelsen. Vi må arbeide for å få med flest mulig mennesker med forskjellig livssyn og politisk overbevisning. Å bruke fredsorganisasjonene til å fremme ett politisk partis politikk er en dødssynd.
Det er helt grunnleggende at folk fra forskjellige bevegelser som er opptatt av fred møtes for å diskutere og bli kjent med hverandre. Det kan være hyggelig og viktig for å binde folk sammen og skape aktivisme, men også for å lære av hverandre – slik som på denne konferansen i Dägerfors. Vi må bygge allianser mellom etablerte organisasjoner som har ressurser til å lage rapporter og aktivistgrupper som kan aktivisere folk og
skape oppmerksomhet med aksjoner.
Det er viktig at vi klarer å utfordre det ensidige og ofte krigshissende mediebildet. Dette kan gjøres ved å spre egne aviser og tidsskrifter, men enda viktigere er det å prøve å tvinge fram en debatt i mainstreamavisene. Å få fram nyansert informasjon om situasjonen f.eks i Syria er en forutsetning for at folk skal ta avstand fra en krig mot landet. I dette arbeidet bør man i den grad det er mulig bruke informasjon fra etablerte kilder. Blant folk flest gir det større troverdighet dersom man kan referere til New York Times eller FN-rapporter enn om man refererer til det cubanske kommunistpartiets avis Grandma eller statlige syriske nyhetssendinger. Bevegelsen for sosialisme har en epostliste med adressene til alle landets aviser og får ofte på trykk korte, poengterte antikrigsinnlegg både i nasjonale, regionale og lokale aviser.
Vi må studere og sette oss inn i situasjonen i de enkelte landene slik at vi kan argumentere mot krigspropagandaen og ikke framstår som naive. Men vi må også kunne argumentere på et prinsipielt standpunkt, med forsvar for folkeretten og FN-pakten. Vi må skape et mothegemoni til imperialistenes verdensbilde. Sjøl om vi virker få i øyeblikket, så veit vi at vi har en ærerik historisk arv bak oss, venner i alle verdens land og gode framtidsmuligheter. At statsledelsen er nødt til å maskere krigene som fredsoperasjoner viser at fredsviljen i det norske folk tross alt er dypt rotfesta.
Jeg vil avslutte med en strofe fra Nordahl Griegs dikt Til ungdommen, som er velkjent i norsk freds- og arbeiderbevegelse.
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
Takk for oppmerksomheten.
